Forsíða GÓP-frétta * Kom inn! * Hogni Egilsson: Ljod
Frontpage of GOP-frettir * Den groteske fabelen om det nødvendige

Dr. phil. Högni Egilsson,
Norge/Norway - mars 2012:

DEN GROTESKE FABELEN
OM DET
NÖDVENDIGE

på norsk <<<>>> in English

DEN GROTESKE FABELEN
OM DET NØDVENDIGE
THE GROTESQUE FABLE
ABOUT NECESSITY
I Norgeshistorien vil den 22. 07. 2011 bli husket som den dagen da nasjonens mentale landskap for alltid ble forandret. In the history of Norway, 22. 07. 2011 always will remain as the day when the mental landscape of the nation forever became changed.
Velstands - og velferdssamfunnet Norge ble innlemmet i det moderne globale fellesskap hvor liv og død synes å danse en stadig tettere og mer brutal runddans. The model welfare society of Norway suddenly became a part of the global village where life and death seem to dance en ever more brutal dance macabre.
Blant de mange sjokkerende rapporter i media etter denne dagen, var det en som spesielt vekket min oppmerksomhet. Med henvisning til morderen skrev journalisten tilnærmet slik: ”… og så ble vi fortalt at han var en av oss…” (i.e. han var ikke en av de ANDRE). Among the many shocking reports in media following that day, there was one seemingly simple report which caught my attention.
Referring to the murderer the journalist wrote in essence: “… and then we were told that he really was one of us…” (i.e. he wasn`t one of the OTHERS).
Dette ”utrolige” faktum berørte et vidtrekkende tema, som nesten ikke er blitt berørt i senere reportasjer i media: Hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de groteske mordene ikke ble forberedt og utført av de ANDRE, uansett hvordan vi tolker det ordet, men av et vanlig menneske – EN AV OSS. This amazing fact invited a highly controversial and problematic theme, which hasn`t been followed up to any extent in later reports: How shall we react realizing that the grotesque murder - spree in fact was orchestrated and performed not by an alien in any sense of the word, but just by a human being – ONE OF US?
Jeg vil understreke at det som jeg skriver her nedenfor ikke er et forsøk på en beskrivelse av et gitt enkeltmenneskes livsløp og eventuelle følger av dette, men jeg finner det maktpåliggende å prøve å reflektere over hva det grunnleggende sett betyr å være et menneske i all sin hjerteskjærende kompleksitet, når vi nå er blitt konfrontert med det tilsynelatende uforklarlig grusomme. I want to make it clear that what I now write is not to be seen as some concluding remarks on the grotesque activities of any one man, but I find it acutely important to try to reflect upon what it really means to be human in all its heart – rendering complexity, when we meet a seemingly unexplainable human monstrosity.
For meg er det kjernen i en slik refleksjon at vi må våge å ta det innover oss hva det innebærer at det grunnleggende i Menneskets eksistensielle egenart er, at det er et levende system som vil leve, og i siste instans er villig til å kjempe for sitt liv, i henhold til eventuelle uforsonlige, personlige kriterier for hva det betyr å leve. To me the core of such reflection is to acknowledge what it really means that in existential terms, we, more than anything else, are living systems expecting life, and ultimately willing to fight for our lives, whatever that may mean as a personal quest.
Vitterlig er vi via vår fantastiske og fanatiske hjerne utstyrt med det som vi kan benevne rasjonelle evner og via disse er vi i stand til effektivt å virke i et avansert univers av tanker og handlinger. Vi kan også med en viss stolthet argumentere for at via disse evner har vi utviklet en avansert livsverden som vi i stor utstrekning nyter godt av. Men samtidig har vi dessverre i avgjørende forstand mistet av syne vår totale egenart som mennesker med all den velsignede og grusomme kompleksitet som er blitt oss til del via hjernen. Certainly, through our brains we are equipped with what we may call the means for rationality, and so, in principle, we are able to perform effectively in an advanced universe of thinking and acting.We may also argue that just because of this we have compiled the advanced living premises which surround us, to our great benefit in so may ways. But, alas, in a very decisive manner we have at the same time lost sight of our total identity as human beings in all our blessed and brutal complexity, provided by our fantastic and fanatic brains.
Mer enn noe annet må vi våge å ta det innover oss at våre evner til anvendelse av rasjonalitet er to – dimensjonale. I tillegg til de evner som vi tradisjonelt forbinder med begrepet rasjonalitet, må vi akseptere at vi også rommer et alternativt rasjonalitetsunivers som reflekterer vår sårbare eksistensielle situasjon som mennesker. More than anything else we must dare to acknowledge that our rationality really is two - dimensional. Along with our traditional conceptions of rationality we have to allow for another dimension to our rationality, which reflects our vulnerable existential situation. This we may call the dimension of existential rationality.
Denne alternative dimensjon av vår rasjonalitet kan vi definere som et indre register over våre personlige definisjoner av hva det innebærer å leve et ”bærekraftig”, liv, et ”godt” liv, et ”akseptabelt” liv osv. Slik innebærer dette også at menneskers tanker og handlinger, sett utenfra, kan fremstå som det ytterste vanvidd, mens den personen som tenker og handler anser seg å anvende den ytterste fornuft, idet personen ser verden i lyset av spørsmål om liv og død. We may define the existential dimension of rationality as an inner register of our personal definitions of what it means to live a “sustainable” life, a “good” life, an “unacceptable” life etc. Acknowledging this, we, alas, also have to acknowledge that certain ways of thinking and acting, seen from outside, may ultimately be seen as examples of total madness, while the thinking and acting person itself may see the same as the ultimate show of rationality, seeing the world in terms of life or death.
I en ”normal” hverdag, hvor livet stort sett tas som en selvfølge, forblir den eksistensielle dimensjon av vår rasjonalitet skjult. Det er først når vi opplever at noe truer våre liv, slik hver enkelt av oss definerer sitt liv i en naturgitt kontinuerlig søken etter et ”bærekraftig liv”, et” fullverdig liv”, et ”godt liv”, at vårt eksistensielle fornuftsreportoar dominerer våre tanker og handlinger. In a “normal” setting of living, where we take life more or less for granted, this dimension to our rationality remains a shadowland to ourselves. But when we acutely become aware of something threatening our lives, - as each one of us defines his or her life in the continous quest for a “sustainable” life etc., - then the existential dimension of rationality decides the course of thinking and action.
Og når Menneskets eksistensielle fornuftsreportoar dominerer dets fornuftsbestrebelser, kan det like mye føre til den største dåd som til den største udåd. When that happens it may lead to the greatest good as well as to the greatest evil.
Vi kaller gjerne det ene for fantastisk og det andre fanatisk, men begge deler springer ut fra det samme eksistensielt betingede utgangspunkt: Mennesket er et levende system som vil leve, og det er villig til å kjempe for sitt liv, slik vedkommende definerer hva det betyr å leve. We may label the one as fantastic and the other as fanatic, but all of it grows from the same existential reality: Man is a living system, expecting to live, and willing to fight for his/her life, according to how he/she sees what it means to live as a human being.
I denne forbindelse er det tvingende nødvendig at vi makter å ha flere ting i hodet samtidig. På den ene siden er vi dessverre nødt til å akseptere at menneskers enøyde oppfatning av egen eksistensielle livsverden kan føre til, og faktisk kontinuerlig fører til, umenneskelige handlinger. På den andre siden må vi aldri akseptere at mennesker bruker sin egen eksistensielle fattigdom til å gjennomføre bevisste salderingsprosjekter mot sine medmennesker. Accepting this, it is highly important that we are willing to combine two strands of thinking in one operation. On one side we are forced to accept that when a person scans its own existential situation through a slit of one eye only, it may and in fact continously leads to human catastrophes. On the other side we must never accept existential distress, however deranged, as a reason for the annhiliation of fellow human beings.
Ved fødsel er alle mennesker en uvilkårlig del av et totalt menneskelig fellesskap, et universelt reisefølge mot et liv, et bedre liv, et godt liv. Det største svik mot Menneskets felles reise mot livet oppstår når mennesker i en individuell, gruppebetinget eller nasjonal regi bygger opp et ”virkelighets” – og et ”sannhets”univers som avfeier / fornekter det naturgitte menneskelige fellesskap. At birth every human being is an integral part of mankind in a common quest for life.The ultimate catastrophe and the ultimate betrayal against this common quest occurs when human beings as individuals, as groups or in the name of whole societies build a universe of “reality” and “truth” which denies the natural community of mankind.
 
Det finnes et uhyggelig begrep for det som da skjer: avhumanisering. There exists a grotesque concept for this: dehumanization.
Spørsmålene og svarene som gjelder det som skjedde den 22.07. 2011 vil hjemsøke oss alle i månedene og årene som kommer. De eksakte svarene vil aldri bli gitt for de ligger i det menneske som utførte de grusomme handlingene den dagen.Samtidig er det viktig, faktisk livsviktig, at vi ikke skyver unna de tentative svarene som ligger i Menneskets eksistensielle egenart – i min og din egenart. I en slik søken ligger også de mulige svarene som angår det hvordan vi kan og bør bygge opp det gode samfunn av mennesker, for mennesker. The questions and the answers rising from 22.07.2011 will haunt us for years to come. The ultimate explanations of what happened will never be given, for they lie with the terrorist alone, but still it is acutely important that we do not evade the tentative answers which lie in the existential realities of living as human beings. There also lie the answers to building communities of human beings, for human beings.
All menneskelig utvikling starter på noen måte i personlige emosjonsrelaterte erfaringer. Våre emosjoner er vår primære veiviser til liv, derfor ligger det alltid, om upåaktet, en eksistensiell dimensjon i våre emosjoner. Veien mot avhumanisering starter i denne forbindelse i en eller annen form for eksistensiell angst. Den fortsetter i en søken etter noe eller noen som fremkaller denne angsten. Human development always is rooted in personal emotionally teinted experiences. Our emotions are our primary guides to living, and so there always is an existential dimension to our emotions. The road to dehumanization thus always starts in some kind of existential anxiety, and it develops through seeking for something and/ or someone(s) prompting such anxiety.
Det er umulig på en generell basis å fastslå når en slik prosess eventuelt settes i gang og utvikles i et gitt menneskes liv. Vanligvis blir kimen til en slik prosess borte av seg selv, men det er en tragisk følge av Menneskets eksistensielle sårbarhet, at en eventuell fortløpende prosess kan i det lange løp bli irreversibel og til sist erfares som en mental tvangsordre om å stå løpet ut. It is impossible on a general basis to assert when a process towards dehumanization starts within any human mind. Most often such a process in spe also fades out in the process of living, but still it is a tragic part of the existential vulnerability of human beings that such a process may happen and at last be irreversible.
La oss stoppe opp ved noen veikryss på veien mot avhumanisering: Let us bring to mind some characteristic road – signs on the way to dehumanization:
  • En opplever
    eksistensrelatert
    skuffelse
    gjerne koplet til
    store forventninger.
  • One experiences
     severe disapointments
    often coupled to
    deeply rooted
    expectations.
  • En opplever
    seg ydmyket.
  • One feels
    humiliated.
  • En opplever seg
    sveket /sviktet
    av viktige
    mennesker.
  • One feels
    betrayed
    by people
    who matter.
  • En utvikler
    konspirasjonsteorier.
  • One develops
    theories of conspiration.
  • En bygger opp
    oppfatninger
    om egne mulige
    tvil som tegn
    på svakheter.
  • One looks upon
    own possible
    doubts
    as being signs
    of weakness.
  • En bedriver selektiv
    informasjonssøken
    og like selektiv
    behandling
    av informasjon.
  • One looks upon
    alternative
    thinking
    as
    inferior.
  • En opparbeider
    tanker om annerledes
    tenkende som
    mindreverdige.
  • One seeks
    information selectively
    and reacts selectively
    to possible information.
  • En sammenstiller
    sine ”funn” om
    omverdenen til
    et register over
    ”sannheter og løgn”.
  • One establishes
    a “map of the world”
    consisting of
    a register
    of “truths and lies”.
  • En søker tilhørighet
    i ideologier
    som bekrefter egne
    etablerte ”sannheter”.
  • One seeks inclusion
    in ideological communities
    which confirm
    own established “truths”.
  • En bygger opp
    en total
    verdensanskuelse.
  • One establishes
    a more or less totally
    consistent view
    of reality and truth.
  • En opparbeider
    et univers av tanker
    om gitte plikter
    mot seg selv,
    samfunnet osv.
  • One develops
    a universe
    of thinking
    about the duties
    to oneself and to society.
  • En opparbeider
    tvangstanker om
    nødvendigheten
    av gitte handlinger
    som følger av plikten.
  • One develops
    a mentally forced thinking
    about the need for actions
    based on the duty
    to oneself and society.
  • En fraskriver seg
    ansvar for egne
    handlinger,
    idet en betrakter seg
    som en representant
    for noe større enn
    seg selv; en bekreftet
    sannhet,
    en uomtvistelig
    virkelighet osv.
  • One rejects
    any responsibility
    for such actions,
    being a
    representative
    for an
    unquestionable
    reality,
    a “holy” truth etc.
  • En omgjør sine tanker
    om mennesker til
    tanker om et
    sakskompleks
    som en må finne
    en avgjørende / endelig
    løsning på.
    Mennesker blir
    derved tankemessig
    omgjørt til saker
    som må behandles
    i samsvar med
    fornuftens premisser,
    i tråd med de sannheter
    en har oppdaget,
    den virkelighet
    de representerer,
    den plikt som følger
    av dette og
    den nødvendigheten
    av gitte handlinger
    som dette medfører.
  • One transforms
    own thinking about
    human beings as such
    into thinking of
    existential problems
    that have to be
    attended to and
    solved along consistent
    rational lines,
    fully respecting the
    discovered truths
    and the realities
    which they represent,
    and at last
    unwaveringly honoring
    the duties
    to oneself
    and society
    and the necessity
    of the ultimate action
    following from
    all of this.

Dr. phil. Högni Egilsson * Forsíða - Front Page * Top of this page - Efst á þessa síðu